Statens Strålevern oppfordrer alle til å måle radonnivåene i boligen. Tiltak mot for høye verdier kan gjøres enkelt og rimelig, men ha stor betydning for beboernes helse.

Tekst: Rikke Åserud

Foto: Barbro Fauske Steinde

Tormod (4) sitter trygt på fanget til mamma og smiler om kapp med vintersolen som skinner inn gjennom vinduene. Hva han tenker på akkurat nå er ikke lett å vite; men at han bekymrer seg for luften han puster i, er høyst usannsynlig. Heldigvis trenger han heller ikke å ofre den en tanke. Mamma og pappa har sørget for å gjøre boligen til et godt sted å være for hele familien på fem.

– Da vi kjøpte huset for noen år siden, var vi klar over at det lå i et område med mye radon, sier mamma Kathrine Holth Schaathun. Hun hadde vært inne på nettet og sjekket et radonkart over området. Kartet viste høye forekomster. Selger hadde ikke fått kontrollert radonkonsentrasjonen i boligen. Det hadde derimot mange i nabolaget gjort, og for Holth Schaathun, som er lege, var det derfor en selvfølge at også hennes nye bolig skulle sjekkes.

– Det er nokså store variasjoner i husene rundt her. Noen har måttet gjøre tiltak, andre har hatt lave forekomster. Vi var derfor forberedt på at vi kanskje måtte gjøre noe, sier Schaathun.

Radon

Radon er en radioaktiv edelgass som finnes naturlig i berggrunnen. Den er luktfri, fargeløs og smakløs, og frigjøres til luft. Når radongassen stiger opp fra grunnen utendørs, uttynnes den med det samme. Når den siger opp fra grunnen og inn i boliger, blir konsentrasjonen en helt annen. Bygningene våre fungerer som støvsugere for den radioaktive gassen. Vi bor i støvsugerposen.

Radon og datterproduktene av radon avgir alfastråling, som kan skade cellene så de utvikles til kreftceller. Strålene trenger ikke gjennom huden, men når vi puster radonholdig luft utsettes luftveiene for strålingen. Radon antas å forårsake rundt 300 dødsfall i Norge årlig.

Radonsug

Høsten 2009 bestemte Schaathun og mannen seg for å sjekke hvor mye radon som fantes i inneluften i huset de akkurat hadde flyttet inn i. Resultatene var omtrent som ventet; konsentrasjonen var for høy. Den varierte noe fra rom til rom. Ikke uventet var den høyest i kjelleren, men også i soverommene i andre etasje var tallene nedslående. Konsentrasjonen lå på det meste mellom fire og fem hundre becquerel, noe som tilsvarer fire til fem ganger nivået over Statens Stråleverns tiltaksgrense. Noe måtte altså gjøres. Løsningen ble et såkalt radonsug fra Radontiltak AS.

Etterkontroll

Det er ca. et halvt år siden familien installerte radonsuget. Hvor godt det har fungert, vet de fortsatt ikke. Radon i inneluft måles tradisjonelt med såkalt sporfilm. Filmen må ligge i den aktuelle bygningen i minst to, helst tre måneder, før den sendes inn til et profesjonelt laboratorium som leser den av. Grunnen til at målingen tar såpass lang tid, er at radonmengden i boligen ikke er stabil. Vær og temperatur ute har mye å si, det har også bruken av huset, om man lufter mye eller lite, og så videre. Når sporfilmen måler strålingen over tid, finner man et gjennomsnitt, og det er dette som teller når man vurderer helserisikoen.

Schaathun har én sporfilm i stua, én i kjelleren og to i overetasjens soverom. Filmene skal snart sendes inn for analyse.

– Men jeg er nesten vel så spent på resultatene i barnehagen til min yngste datter, hvor de også har hatt innledende målinger nylig. Det er jo tross alt der hun er mye av tiden, sier Schaathun ettertenksomt...

Alle bør måle

Statens Strålevern oppfordrer alle til å måle radonnivåene i boligen sin, og til å gjøre noe med problemet dersom nivåene er høyere enn tiltaksgrensen. Om strålevernet når helt frem med budskapet, kan imidlertid diskuteres. I en undersøkelse Norges Takseringsforbund fikk utført i 2011 svarte bare 13 prosent av de spurte at boligen er undersøkt for radon. 49 prosent opplyste at boligen ikke var sjekket, mens 38 prosent ikke visste.

Seksjonssjef Anne Liv Rudjord i Statens Strålevern tror likevel de fleste skjønner at det er viktig å måle.

— Det som kan være vanskelig, er å få folk til å gjøre tiltak dersom de har høye radonverdier i boligen. Det er ingen automatikk i at de som har målt og funnet høye radonverdier igangsetter tiltak. Jeg tror det er mye usikkerhet rundt hvordan man skal gå frem. Folk frykter at det er dyrt og vanskelig, sier Rudjord. En undersøkelse strålevernet foretok i 2008 underbygger teoriene: Der svarte nesten tre fjerdedeler av de spurte at de ikke kjente til noen tiltak man kan iverksette for å redusere radonnivået.

Tiltak

At få kjenner hvilke tiltak man kan iverksette for å redusere radonnivået i boligen er kanskje ikke så rart, for i dag finnes det ikke noen helt enkle fasitsvar på dette spørsmålet. Variablene er så mange: Det som passer for naboen, passer ikke nødvendigvis for deg. Det kan være ulik byggeskikk, ulik bruk, ulik radonkonsentrasjon og ulike radonkilder som utgjør forskjellene, og som gjør at hvert enkelt tilfelle må vurderes individuelt. Men hovedsakelig dreier tiltakene seg om utlufting, om endring av luftstrømmer og trykk. Kanskje bør man stenge av et åpent trappeløp eller installere noen ekstra lufteventiler. Kanskje må man lage et radonsug i en eller annen variant, som familien Schaathun har gjort, eller kanskje holder det rett og slett å lufte jevnlig, og bruke eksisterende ventiler mer.

Radonsuget hos familien Schaathun kostet rundt 40 000 kroner. I tillegg har det gått noen tusenlapper til forundersøkelser, prosjektering og etterkontroll.

— Jeg hadde faktisk regnet med at det ville koste mer, og beregnet vel 100 000 kroner til mulige tiltak da vi flyttet inn. Men jeg vurderte ikke å droppe undersøkelser og tiltak på grunn av pengene. Jeg tenkte at det må vi bare gjøre, uansett, sier Schaathun. Hun tenker ikke på kostnadene som en investering hun vil kunne få igjen for ved boligsalg.

— Nei, her har vi tenkt å bo lenge, så jeg tenker ikke på dette som en økonomisk investering. Det var mer med tanke på barna; på at vi faktisk skal bo her og ha det bra, sier Holth Schaathun.

Kilde: Hus & Bolig, 24. feb 2012